Available in: noNorsk bokmål

I 1999 jobbet jeg med lyddiktet ” Isplaneten”. Jeg skulle gi stemme til ”Astronauten” som var på vei gjennom verdensrommet for å redde kloden fra en farlig komet. I stedet for å sprenge ”Isplaneten” med en bombe, sånn som oppdraget var, hører han stemmer fra kometens indre. I stedet for å følge det opprinnelige oppdraget, begir han seg innover i kometens indre der han kommer i dialog med de fire elementene.
Jeg skulle lese stemmen til Astronauten men strevde med å finne en stemme som passet. Jeg hadde en dyktig instruktør og mentor som pekte på det faktum at stemmen min ikke var helt tilgjengelig for meg. Jeg skulle lese setningen ”nå er jeg helt alene” Men for meg bar ordene i seg en klang av barndom, og ikke handlingskraften som rollen min krevde.

Jeg leste setningen om og om igjen. Jeg: ”nå er jeg helt alene” Hun: nei” Jeg ”nå er jeg heeelt alene” Hun: ”nei” Jeg: ”nå er jeg helt alene” Etter noe som føltes som en evighet fant vi setningen. Jeg husker at kroppen min reagerte som om lyset slapp ut, som om jeg hadde funnet det mest dyrebare av alt på denne jord, stemmen min.
Det er mange tradisjoner innenfor sang, og holistisk stemmebruk som snakker om å ”finne min stemme”. Fra et akustisk synspunkt så er dette litt underlig, fordi vi har jo mange stemmer. Vi kan bruke teknikker for å synge opera eller pop vi kan synge med mørk eller lys klang , projisere stemmen eller snakke svakt. Stemmen er meget fleksibel.
Men stemmen er mer enn bare lyd. Stemmen kobler våre intensjoner med vår virkelighet. Enten vi snakker eller synger så fins det en intensjon bak stemmen vår som gjør hele forskjellen. Mange artister forsøker å gjøre cover versjoner av kjente sangere. Men ofte blir noe av autensiteten borte. Den opprinnelige ideen, hensikten med sangen er ikke lett å kopiere.

Jeg tror at stemmen bærer intensjonene våre i seg. Lydene båre bærer intensjonene våre i seg. Vi kan intuitivt høre stedet et menneske snakker fra, stedet et menneske synger fra. Dette kan jo høres litt skummelt ut, fordi hvis man lærer seg å lytte til stemmen ak stemmen så blir mennesket gjennomsiktig. Men dette prinsippet er spennende også fordi det gjør det mulig for oss å bruke stemmen til å få en dypere kontakt med oss selv.
I de siste årene har jeg utviklet en måte å jobbe med sang og stemme på som jeg kaller for ”stemmereiser”. I en stemmereise har ikke sangeren som jobber med seg noen bestemt sang, eller tekst. I stedet blir han eller hun oppfordret til å la stemmen utfolde seg fritt. Ofte sitter jeg bak piano og spiller, noen ganger prøver jeg å følge stemmen til den som synger, noen ganger er jeg mer aktiv.

I begynnelsen når vi jobber med en stemmereise kan sangeren kanskje kretse rundt en enkelt tone eller et tema. Ofte går det ikke så lang tid før stemmen begynner å leve sitt eget liv. Jeg opplever gang på gang hvordan alle de historiene, følelsene og egenskapene som vi ikke har funnet et urykk for ellers i livet, får sitt utrykk i stemmereisene.
I en stemmereise kan stemmen vise veien inn i dype følelser som kroppen bærer på. Etter å ha jobbet med denne teknikken i 10 år har jeg kommet til at det e vanskelig for et menneske å fult ut bruke hele kreativiteten sin så lenge det bærer på uforløste følelser.
Stemmen har en selv helbredende egenskap. Den ser ut til å finne veien til sin egen forløsning. Det eneste en sanger trenger å gjøre er å la den få lov til å utrykke seg fritt.
Det er mange som synes at sjelen er et litt ”flummigt” ord og forbinder den med religion eller New age. Jeg opplever den som det stedet i oss som vil komme til utrykk. Det handler om de dypeste intensjonene våre, følelsen av hvordan livet skal være.

Jeg var så heldig å jobbe med Jonathan Hart i frankrike 02. Der hadde jeg en opplevelsesom skulle komme til å legge føringer for hvordan jeg forstår stemmen og sjela. Det var en workshop som handlet om prosessen fra indre materiale til kunstnerisk form. Etter 3 dager med synging og bevegelse var det min tur til å jobbe alene.
Jeg begynte sesjonen med å synge en av de sangene jeg hadde med meg. Men det hang seg fort litt fast. Det jeg gjorde handlet mer om å prestere enn å oppdage. Jonathan stoppet meg og foreslo at vi skulle jobbe fritt i stedet. Han spiller, jeg synger. På et punkt i sesjonen sier han ”let go!”. For meg var disse forløsende ordene i rette øyeblikk en døråpner.
Plutselig så jeg menneskene i rommet på en annen måte. Jeg så at alle bar i seg den samme kjærligheten men at vi ikke klarer å uttrykke den. I dagene etterpå følte jeg at jeg levde på en annen måte enn det jeg hadde gjort før. Distansen mellom meg her inne og verden der ute virket mindre. Jeg opplevde at jeg hadde en ”fremtid”. At jeg visste hvilken grunnfølelse, hvilken frihetsfølelse som jeg ville bygge fremtiden min på.

I stemmereiser opplever jeg at den delen av oss som er fri og som har tilgang til egen kjærlighet og forståelse av livet vårt, begynner å uttrykke seg. Mange snakker om å ”vrenge sjela” og for de fleste er dette et litt komisk utrykk for en smertefull prosess. Men det ligger også en frihet i å kunne lage lyd uten å begrense seg selv. For bak ordene våre finnes mer enn smertefulle minner og kaotiske følelser. Vi bærer i oss komplekse emosjonelle strukturer, vår indre musikk, som venter på å komme til utrykk.
Derfor tror jeg ikke egentlig at musikk bare er for noen ”utvalgte” ”musikalske” mennesker. Musikken vår og mulighetene våre ligger tett sammen og når vi synger fra sjela blir disse synlige for oss og for andre.